Legen og jeg har konkludert med én ting – vi er begge like forvirra..!

Ellers er konklusjonene skuffende få..
For nå tror jeg begge begynner å bli nokså fortvila, og smålig redde..
For hva er det egentlig som feiler meg..?

Før var jeg så godt som aldri syk, kanskje en gang hvert tredje år. Det siste halve året derimot, har immunforsvaret mitt tydeligvis kollapset helt uten grunn. Jeg spiser sunt - til tider urovekkende sunt. Jeg trener i gjennomsnitt 12 timer i uka. Alt ligger til rette for at jeg skal være i storform. Allikevel har jeg vært syk, nærmest konstant, med bare ukers mellomrom.. Gjerne i form av influensa-lignende-tilstander..

Denne gangen er det derimot annerledes.
Jeg har våknet opp gjennomsvett fire dager på rad, og slike hetetokter fortsetter i bølgedaler gjennom hele dagen. Ironisk nok har jeg en skremmende lav kroppstemperatur, på nærmere 35 grader.. Finnes ikke logisk . Så fort jeg anstrenger meg fysisk eller psykisk, blir jeg svimmel og veldig kvalm. Hodet verker fra tinningene ut mot pannen.Veldig slapp. Huden er sår – det føles som jeg har sklidd naken ned et sandfjell. Og i magen er det akkurat som jeg har fire «kanaler» fylt med betennelsesverk, som strekker seg inn mot navlen. Helt sprø følelse.

Men det sprøeste av alt – er at det går i bølger – i et øyeblikk kan jeg være i toppform, i det neste er jeg helt apatisk..

Siden jeg til morgen i dag var i sjeldent god form, valgte jeg å dra på jobb. Tiltross for at jeg i går kveld var i elendig forfatning. Der rakk jeg å være i eksakt to timer, før absolutt alt ble svart rundt meg…

Så i dag har jeg tilbrakt 3 timer hos legevakta – hvor faktisk kun én av dem var i kø..
Jeg har tatt fem ulike blodprøver, to ulike spyttprøver og tre febermålinger (siden legen ikke trodde det han så, og ba en annen lege utføre testen..). Resultatet?

Negativt utfall på alle testene. Forsåvidt positivt. Men, null svar klokere. Nada. Niks.

Så nå er jeg sykemeldt – igjen..

Skal til omfattende testing til en tredje lege på mandag.. Håper det kan gi noen svar..

Man blir nemlig ikke spesielt høy i hatten når det siste legen sier før du går er; «Du.. Jeg synes ikke vi skal spekulere så mye rundt dette, før vi har noe konkret på papir… Så tar vi det derfra..»

Jeg har aldri følt meg mer ensom og liten i Trondheim…