Vad tusan gör vi här..
vi borde åka där, för i Norge har dom en pott på 20 miljoner klar. I Norge kan dom vinna 20 miljoner i lotto..medan vi bara dansar runt en stång!
Gud, jeg er så latterlig lett påvirkelig når det gjelder reklamer..!
Har selvfølgelig mest lyst til å løpe ned på Prix’en, spille lotto, vinne 20 mill, og danse rundt med svenskene ikledd blomsterkrans !
Bare så innmari dumt at jeg sikkert har brukt opp min vinnerflaks for bestandig, nå som jeg vant i helgen..
Jaja, jeg får gå rundt og synge på sangen i stedet. Den har jeg selvfølgelig allerede fått på hjernen..!
«VI VAAAAANT!!!»
Åh, jeg glemte jo det aller aller morsomste fra nattens hendelser!
På vei hjem fra byen, tok jeg nok en tur innom Seven-Eleven. På utsiden var det enorm kø, og sikkerhetsvakter som slapp inn grupper puljevis. Den koselige gutten jeg begynte å prate med tidligere på kvelden utbryter plutselig:
«Oi, mista du en tier?» (peker ned på bakken)
- Nei.. sikker på at det ikke er din? (plukker opp..)
«Nei.. kast den på noen! Det gjør vi i Bærum! Penger er papir, og papir er det nok av! Haha..» (ironi)
- Idiot! Selvfølgelig kaster jeg den ikke på noen…
«Da kjøper du Griseflax-lodd! Det koster bare ti!»
- Hva er poenget med det da?! En vinner jo aldri!
MEN GJETT HVEM SOM VANT!!!??
1000KR!
Hahah.. begge to stod der som spørsmålstegn og kikket på hverandre, før alle mine jentegener trer frem og jeg hyler i «VI VAAAAAAANT!!» (Dette skulle så absolutt ha blitt tatt bilde av..)
Da fikk resten av Seven Eleven, og Trondheim sentrum forøvrig, det også med seg.. og jeg ble brått superpopulær!
Og vet dere hva som er sykest til å komme fra dette enebarnet..? Merk dere dette, for det skjer ikke ofte.. og jeg vet ikke om det kommer til å fortsette heller..
Vi delte pengene..! Likt!

Krølla 500-lapp… yooo!!
Ja, til strawberry-daiquiri -vors oftere!
I går ble en kjempesuksess!
Riktignok ble gjestelisten jeg i utgangspunktet hadde sett for meg, byttet ut med hovedsakelig fremmede mennesker.. Men jøss! Kan det gjøre noe? Hyggelige var de..! Etterlatt seg fantastisk mye god uåpnet drikke i kjøleskapet mitt har de også..! Ja, til flere ukjente mennesker på vors – som jeg slipper å ha dårlig samvittighet over å ta restene til..! Lurer forresten på om jeg kan ha fått en ny ryggsekk på kjøpet.. og ikke minst en 1,5 liter med champagne..! Skumpa-fest, anyone?

- Mine nydelige kollegaer Emma og Iren dukket opp, og det samme gjorde naboen, Anne Berit.. <3

- Eirik og jeg lekte «strike-a-pose» i evigheter.. Eirik er forresten singel, selvom det ikke ser sånn ut!;) «Knakande flott kar!»
- Emma og jeg måtte selvfølgelig ha kokosboller på Seven Eleven, i størrelse XXXXL..! »Vi måste jo ha kokosbullar, dom är jo typ enorma och jätte billiga!»
Jaja.. ingen tvil om hvem som var linselus i går i det minste..
Forresten..om noen kan fortelle meg hva jeg har gjort, siden jeg for andre gang på rad blir guidet inn bakdøren på Club Gossip, med beskjed om:
«Hei du! Du skal jo ikke stå i kø, du hører jo til Rosenborg-gutta sitt bord» ..
Så hadde jeg blitt veldig takknemlig. Jeg begynner nemlig å bli litt nysgjerrig på om dette er noe jeg har klart å få til – på et stadie jeg har glemt;) Og jeg tror det hadde sett mer troverdig ut ovenfor vaktene dersom jeg ikke så dødsforvirra ut hver gang..
What to do!?
Det svir nesten i hele kroppen når jeg sier det.
Men dette er min aller første frihelg, siden jeg begynte på jobben min i oktober, hvor jeg faktisk befinner meg i byen.. Ettersom jeg kun har fri hver tredje helg, har jeg benyttet enhver anledning til å enten reise hjem – eller bort. Så for første gang på 8 måneder er jeg altså i Trondheim, og har ikke en gang planer..!
Det er så himla deilig, samtidig er jeg så ekstremt rastløs – går rundt og føler at jeg skal rekke noe.. Dessuten aner jeg ikke hva jeg skal fylle tiden med. Hva gjør man egentlig når man har fri på en lørdag!? For det har jeg åpenlyst helt glemt.. Jeg har tilogmed vært innom jobben en halvtime i dag, for å overraske kollegaene mine med smågodt! Men selvfølgelig klarte jeg ikke la være å begynne å brette klær som lå rotete… Da fikk jeg beskjed om å gå!
Så nå sitter jeg nå her.
Har på impuls bedt masse jenter fra jobben på Strawberry-daquiri-vors hos meg i kveld, og har tilogmed kjøpt nytt antrekk for anledningen. Åh, som jeg gleder meg!:D
Ellers har dagen foreløpig bestått av trening.. men.. er det egentlig nødvendig å si..?!

Nå er det nok – en meddelelse til alle dere som har mistet troen på meg..
Hvorfor skal vi alle være flokksauer..?
Hvorfor må absolutt alle følge den samme malen..?
Dette er spørsmål jeg stilte meg selv da jeg la meg i natt.. Hadde nok en gang sittet for lenge oppe ved msn, i stedet for å legge meg, og kom i prat med en gammel barndomsvenninne. I utgangspunktet kjempekoselig, siden vi typ aldri prates lenger..Allikevel utviklet det seg til å bli alt annet enn koselig – i alle fall for min del.. Derfor bestemte jeg meg for å ta et oppgjør, nå en gang for alle. For jeg vet at flere deler mange av de samme tankene om meg, som henne..
For nå er jeg lei. Nå gidder jeg simpelthen ikke lenger å finne meg i det lenger.
Jeg ser ærlig talt ikke poenget med å gå lydløst rundt i gangene.
For nei – jeg er faktsk ikke dårligere enn dere andre!
Helt fra barnskolealder har jeg vært et «skolelys», en «sekserelev..» eller «teachers pet» om du vil.. Jeg var jenta guttene kun latet som de var interessert i, for at jeg skulle gi dem alle svarene på prøvene eller gjøre leksene for dem.. Dette vedvarte i all hovedsak ut ungdomskolen. Jeg var blant topp 5-elevene med høyest karaktersnitt det året jeg sluttet på ungdomskolen. Og jeg sjokkerte både lærere og medelever, da jeg plutselig brøt alle «forventninger» og sa at jeg kom til å begynne på medier og kommunikasjon.. At jeg ikke skulle ta almennfag med «spesialkompetanse» kom som et sjokk på de fleste. I stedet gjorde jeg ting på min måte.. noe jeg skulle fortsette med fra det tidspunktet.
Videregående cruiset jeg meg relativt greit gjennom. Den pliktoppfyllende lille jenta som elsket å gjøre lærerne fornøyde, var fortsatt godt tilstede i kroppen. Jeg var jenta lærerne innrømte at de satte høyere krav til enn flere av de andre elevene – fordi de forventet at jeg kunne bedre.. Jeg var hun ble fortalt nærmest daglig, at meg kom det til å bli noe stort ut av.. Jeg kom til å nå langt.
Nå virker det som mange av dere har begynt å miste troen.
Og for å være helt ærlig – er det litt vanskelig å holde motet oppe selv, når dere skal være så negative..
I likhet med valg av studieretning på vgs, fortsatte jeg å fange måpende ansikter rundt meg i det jeg avslørte at jeg hadde tenkt å gjøre det alle ambisiøse lærere frykter mest – et friår. Imens mesteparten av vennekretsen min ble spredd for alle vinder – ble jeg igjen i en nærmest dø by, og bestemte meg for å studere spansk på deltid, mens jeg jobbet. Unnskyld å si det til alle dere skuffede, men jeg angrer ikke et sekund…
Høsten 2007 flyttet jeg til Trondheim, hvor jeg i et forrykende tempo ble samboer med min nåværende ekskjæreste, samtidig som jeg startet introduksjonsåret i psykologi, med friskt mot. Var det noen som skulle klare å komme inn på profesjon – så var det meg! Men det var på universitetet jeg først møtte veggen.. Det holder ikke og ha vært en sekserelev, og forvente at du fortsatt vil klare å holde øverste siktet. Alle de andre rundt deg er nemlig også sekserelever, og konkurransen er beinhard. Nærmere sagt var vi 678 elever, om 24 plasser på profesjonsstudiet..
Jeg kom ikke inn.
Fordi psykologi fortsatt er et stort interessefelt for meg, tenkte jeg raskt at jeg ville fortsette å holde gnisten for dette oppe. Yrket «spesialpedagog» ble derfor tatt i betraktning. For å bli det kunne jeg enten ta en bachelor i pedagogikk, et praktiskpedagogisk år, for deretter å ta toårig master i spesialpedagogikk.. Altså seks år. Eller jeg kunne ta førskolelærerutdannelse og avslutte med en toårig bachelor. Fem år. Valget var enkelt. Jeg ville «leke meg gjennom fem år».
Etter 1,5 måned sluttet jeg. Jeg trodde aldri jeg kom til å finne på å si det; men etter et år hvor jeg leste 9 timer hver dag (true story) – savnet jeg teori!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre at «du skulle aldri ha begynt der», «det var jo aldri noe for deg», «jeg visste jo at det ikke kom til å passe deg» - i ettertid. Det sa ingen til meg før jeg begynte. Hvorfor ikke? Hvis dere var så sikre, hvorfor ga dere meg ikke et dunk i ryggen før? Og kan dere ikke i det minste gjøre det denne gangen? For sannheten er at jeg er redd for å velge en utdannelse til høsten, fordi jeg nok en gang er redd for å få en «Hva varr’e jeg sa!?» i fleisen..
Men en ting til – personlig er jeg glad jeg begynte i fjor. Jeg angrer ikke.
Etter jeg bestemte meg for å avbryte førskolelærerutdannelsen, begynte jeg umiddelbart å søke jobber. Seks uker senere hadde jeg eget kontor på Solsiden – to uker etter det hadde jeg ytterligere en ny jobb..
Nå er det juni. Samordnas søkefrist har gått ut. Og jeg har søkt 12 ulike alternativer.
Daglig får jeg spørsmål om hva som kommer til å skje til høsten, hva jeg vil, hvor jeg skal, hva jeg føler er riktig..
Jeg vet jeg stikker noen av dere i hjertet nå.
Men når jeg svarer dere «Jeg vet ikke», og deretter smiler. Så mener jeg det.
Jeg vet ikke. Jeg aner virkelig ikke. Og jeg smiler – fordi nei, det bekymrer meg ikke så veldig.. Jeg er nemlig snart den eneste i verden, som fortsatt er skråsikker på at jeg vil komme langt. Uansett om jeg velger feil, både en eller fire ganger til!
Så derfor..
Til alle dere gamle barndomsvenninner, som har funnet deres vei her i livet..
Unnskyld at jeg har falt ut av klubben deres. Unnskyld at jeg ikke er bra nok.Unnskyld at jeg ikke er ferdig utdannet i år – som mange av dere..Unnskyld at det ble slutt mellom meg og eksen – og jeg ikke har bestemt meg for hvem jeg skal gifte meg med, som mange av dere..Unnskyld at jeg ikke er gravid – og heller ikke har store planer om å bli det i nærmeste fremtid, som mange av dere..Unnskyld at jeg ikke en gang har den miiiinste lille drøm om hus eller stasjonsvogn, på mange, forhåpentligvis laaaange gode år..
Samtidig. Gratulerer til dere alle.
Jeg ser at dere er glade. At dere har valgt riktig, for deres del. Og det unner jeg dere – enormt! Ingenting er bedre enn det..! :)
Men når skal dere egentlig la meg få lov til å leve mitt liv? Når skal jeg få støtte for mine valg, fremfor sure kommentarer som; «Når skal du få ræva i gir?» eller «Nå er det vel på tide du kommer i gang?!«. Forsøk å se livet fra litt flere perspektiv folkens – for det er ikke kun én riktig vei å gå..
Jeg er snart 22 sommere gammel…
Og hadde jeg fått sjansen til å se fremtiden min inn i en spåkones glasskule – ville jeg sagt nei, punktum. Jeg har hele livet foran meg.
Jeg har virkelig ikke hastverk. Jeg vil bare at dere skal la meg få lov – og aller viktigst, respektere.. at jeg faktisk ønsker å gå rundt fumlende og nysgjerrig, med tusen tanker og visjoner i hodet, så lenge jeg vil..

Så bare la meg få sitte her i min egen tankeboble..
For ja..
Jeg kommer en vei jeg også.
Jeg kommer til å klare meg.
Og vil jeg nå langt – vel, da gjør jeg det..!
Snart kommer naboen til å ta livet av meg..
eller i det minste dunke HARDT i veggen..!
Playlisten min viser at jeg har spilt Veronica Maggio – Stopp, 57 ganger siden jeg kom hjem fra trening for noen timer siden.. Jeg blir ikke lei. Men jeg tipper naboen, og hans aggresive-konstant-røykende kjæreste er..!
Er redd jeg ikke kommer til å klare å trykke på stopp, før jeg slutter å kjenne meg så ekstremt igjen i teksten.. Og det kan jo ta tid. Jeg kunne likegjerne ha skrevet den selv. Hadde jeg bare vært svensk.
Og det er jeg jo, av og til..
saknar dig, saknar vår lek den som vi gjorde du vet den
saknar o höra mitt namn sägas, jag saknar din hand
saknar din pappas familj, saknar o ligga intill dig
men öppna du den där dörren, ta på dig skorna, måste jag ta sönder dig?
för mycket vatten ska rinna under många broar innan jag glömmer dig
mycket vatten ska rinna under många broar innan jag glömmer dig
hjärtat brinner, jag springer, stannar när du märker att jag förföljer dig
för mycket vatten ska rinna under många broar innan jag glömmer dig
jag måste stoppa dig, stoppa dig, stoppa dig…..
Du kan vinne en husmor til fri disposisjon!
Jag tänkte att passa på att lotta ut två platser till en underbar frukost så att du och din bästa kompis kan få följa med. Vad sägs om att mötas upp hemma hos mig klokkan åtta i morgon, så njuter vi en riktig mysigt och nyttig frukost tilsammans? MUUUMS!!!
Guuud..vad ni er heldiga som får ficka med mig! :D Vem vil inte det!?! Gulliga mig! Efteråt kan vi gå runt i gummistövlar hele dagen och titta på kossorna!
Ok ok.. så er det bare tull..
Jeg heter ikke Isabella, og sannheten er at jeg altfor pysete til å be noen av dere lesere til frokost. Ikke vet jeg om jeg har lyst på besøk heller..! Derfor tenkte jeg heller at jeg kunne «lotte» ut meg selv.. til kokkeleringsdisposisjon!
Jeg har nemlig fått en tendens til å begynne å begi meg ut på store matprosjekter hver gang jeg kjeder meg for tiden – i dag ble det brødbaking – for andre gang på under en uke..! Jeg har stått og gledet meg på jobb i hele dag, til å løpe ned på Tilbords for å kjøpe en ekstra brødform (TRAGISK!). Nå har jeg 2. Det har jo alle studenter mener jeg..! Er det i det hele tatt vanlig å ha brødform i et vanlig møblert voksen-hjem..? Eller sluttet man å ha det på typ 70-tallet?
Jeg gleder meg i allefall til frokost i morgen..!
Tiltross for at jeg sannsynligvis «njutar den ensam!»

PS! Jeg «lotter» forresten ikke ut meg selv heller, har lite tro på konkurranser.. Dere får følge bloggen min pga. meg, og ikke fordi jeg lokker med premier.. Gud, ni har jo gulliga mig! Vad mer behöver ni!? ;D
Jeg blir tydeligvis tight i tights..!
I dag ble jeg nemlig forsøkt sjekket opp av bussjåføren.
I allefall… tror jeg det..? Det er fullt mulig jeg er svært innbilsk nå, og jeg merker igrunn at det er litt flaut.. Men, det var da måte på til rar oppførsel? Bussturen fra trening og sentrum foregår på følgende måte:
Jeg: «Hei!»
Bussmann: – Hei (tamt)..OI! (ser opp)..HEI!»
I det jeg setter meg ned, kommer en ny passasjer på bussen. Da utbryter brått sjåføren til damen;
«Du, vent..ikke dra kortet ditt enda! Jeg må notere noe ned..!»
(I Trondheim bruker vi kollektiv-vante såkalte t-kort, som er registrert etter navn, når jeg sveiper kortet mitt dukker derfor navn og telefonnr mitt opp på skjermen foran sjåføren).
Jeg tenker ikke videre over denne noteringen, før jeg ser han kikke opp i bakspeilet, og smile til meg.. Hadde han skrevet ned navn og nummeret mitt!? Det kan da umulig være lov!?
Slik fortsatte hele turen. For hvert bidige stopp, kikket han opp, smilte til meg.. Og i det jeg gikk av bussen (jeg var den siste som gikk av) ropte han «Du! Du må ha en fin dag da..!«, mens han blunket..
Er det bare jeg som har vært singel for lenge nå..eller flørtet han faktisk!?
Team Trafikk driver forresten ny reklamekampanje i håp om å få flere bussjåfører nå. Forsåvidt fin. Men synes vel at løgn er en dårlig måte å forsøke å «selge seg» på..

Vil forresten ha meg frabedt teite kommentarer kun fordi jeg går mye i treningsklær. På buss nr 2, fra sentrum og hjem måtte jeg løpe etter bussen for å rekke den.. Da gliser sjåføren fårete og sier;
«Hvor skal så du..?!»
- Siste stopp..
«Du var jo så godt i gang.. kan du ikke bare løpe hjem!?»
DUST!
Jeg dropper fredagsfylla..
Lett!
For gjett hvem som skal opp grytidlig lørdagsmorgen, for å være først ute! Nerd som jeg er..! Hvis ikke får noen gjerne melde seg frivillig til å holde meg våken helt til 06.01 på lørdag..!
Njaah.. vi får nå se om ivrigheten min kanskje avtar..!
Jeg ser vel ikke helt bort i fra det..

- F-f-f-f-ÆææIS!
Er gompetida forbi!?
Jeg har så EKSTREMT lyst på Gomp!
Dere vet disse fruktpastillene, tror det er Brynhild som egentlig er produsenten.. Men det virker ikke som de er stor fan av sin egen vare. Var nettopp innom sidene deres, og fant ikke en gang der ut noe som helst om Gomp..
Ja, jeg vet de finnes i små esker og i form av kjærlighet på pinne. Men det jeg lurer på er, finnes de i noe større!?! De eskene er jo aldeles for små…! Og jeg minnes å huske at de før fantes i sånn stor boks? Var ikke det hele grunnen til at man dro på danskebåten?!
Jeg frykter at jeg er født for sent.. At gompetida er over. JA, til mer Gomp!
Noen som tilfeldigvis har sett de store boksene et sted, eller som kanskje bor på en såpass avsideliggenes plass at de har noen årsgamle varianter på en Jokerbutikk eller Coop Marked? Med alle e-stoffene smaker de jo sikkert det samme uansett..!

Før fantes de tydeligvis i form av påskeegg også.. for det var det eneste bilde google ville gi meg…
