Nå er det nok - en meddelelse til alle dere som har mistet troen på meg..

Hvorfor skal vi alle være flokksauer..?
Hvorfor må absolutt alle følge den samme malen..?

Dette er spørsmål jeg stilte meg selv da jeg la meg i natt.. Hadde nok en gang sittet for lenge oppe ved msn, i stedet for å legge meg, og kom i prat med en gammel barndomsvenninne. I utgangspunktet kjempekoselig, siden vi typ aldri prates lenger..Allikevel utviklet det seg til å bli alt annet enn koselig - i alle fall for min del.. Derfor bestemte jeg meg for å ta et oppgjør, nå en gang for alle. For jeg vet at flere deler mange av de samme tankene om meg, som henne..

For nå er jeg lei. Nå gidder jeg simpelthen ikke lenger å finne meg i det lenger.
Jeg ser ærlig talt ikke poenget med å gå lydløst rundt i gangene.

For nei - jeg er faktsk ikke dårligere enn dere andre!

Helt fra barnskolealder har jeg vært et “skolelys”, en “sekserelev..” eller “teachers pet” om du vil.. Jeg var jenta guttene kun latet som de var interessert i, for at jeg skulle gi dem alle svarene på prøvene eller gjøre leksene for dem.. Dette vedvarte i all hovedsak ut ungdomskolen. Jeg var blant topp 5-elevene med høyest karaktersnitt det året jeg sluttet på ungdomskolen. Og jeg sjokkerte både lærere og medelever, da jeg plutselig brøt alle “forventninger” og sa at jeg kom til å begynne på medier og kommunikasjon.. At jeg ikke skulle ta almennfag med “spesialkompetanse” kom som et sjokk på de fleste. I stedet gjorde jeg ting på min måte.. noe jeg skulle fortsette med fra det tidspunktet.

Videregående cruiset jeg meg relativt greit gjennom. Den pliktoppfyllende lille jenta som elsket å gjøre lærerne fornøyde, var fortsatt godt tilstede i kroppen. Jeg var jenta lærerne innrømte at de satte høyere krav til enn flere av de andre elevene - fordi de forventet at jeg kunne bedre.. Jeg var hun ble fortalt nærmest daglig, at meg kom det til å bli noe stort ut av.. Jeg kom til å nå langt.

Nå virker det som mange av dere har begynt å miste troen.
Og for å være helt ærlig - er det litt vanskelig å holde motet oppe selv, når dere skal være så negative..

I likhet med valg av studieretning på vgs, fortsatte jeg å fange måpende ansikter rundt meg i det jeg avslørte at jeg hadde tenkt å gjøre det alle ambisiøse lærere frykter mest - et friår. Imens mesteparten av vennekretsen min ble spredd for alle vinder - ble jeg igjen i en nærmest dø by, og bestemte meg for å studere spansk på deltid, mens jeg jobbet. Unnskyld å si det til alle dere skuffede, men jeg angrer ikke et sekund…

Høsten 2007 flyttet jeg til Trondheim, hvor jeg i et forrykende tempo ble samboer med min nåværende ekskjæreste, samtidig som jeg startet introduksjonsåret i psykologi, med friskt mot. Var det noen som skulle klare å komme inn på profesjon - så var det meg! Men det var på universitetet jeg først møtte veggen.. Det holder ikke og ha vært en sekserelev, og forvente at du fortsatt vil klare å holde øverste siktet. Alle de andre rundt deg er nemlig også sekserelever, og konkurransen er beinhard. Nærmere sagt var vi 678 elever, om 24 plasser på profesjonsstudiet..

Jeg kom ikke inn.

Fordi psykologi fortsatt er et stort interessefelt for meg, tenkte jeg raskt at jeg ville fortsette å holde gnisten for dette oppe. Yrket “spesialpedagog” ble derfor tatt i betraktning. For å bli det kunne jeg enten ta en bachelor i pedagogikk, et praktiskpedagogisk år, for deretter å ta toårig master i spesialpedagogikk.. Altså seks år. Eller jeg kunne ta førskolelærerutdannelse og avslutte med en toårig bachelor. Fem år. Valget var enkelt. Jeg ville “leke meg gjennom fem år”.

Etter 1,5 måned sluttet jeg. Jeg trodde aldri jeg kom til å finne på å si det; men etter et år hvor jeg leste 9 timer hver dag (true story) - savnet jeg teori!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre at “du skulle aldri ha begynt der”, “det var jo aldri noe for deg”, “jeg visste jo at det ikke kom til å passe deg” - i ettertid. Det sa ingen til meg før jeg begynte. Hvorfor ikke? Hvis dere var så sikre, hvorfor ga dere meg ikke et dunk i ryggen før? Og kan dere ikke i det minste gjøre det denne gangen? For sannheten er at jeg er redd for å velge en utdannelse til høsten, fordi jeg nok en gang er redd for å få en “Hva varr’e jeg sa!?” i fleisen..
Men en ting til - personlig er jeg glad jeg begynte i fjor. Jeg angrer ikke.

Etter jeg bestemte meg for å avbryte førskolelærerutdannelsen, begynte jeg umiddelbart å søke jobber. Seks uker senere hadde jeg eget kontor på Solsiden - to uker etter det hadde jeg ytterligere en ny jobb..

Nå er det juni. Samordnas søkefrist har gått ut. Og jeg har søkt 12 ulike alternativer.
Daglig får jeg spørsmål om hva som kommer til å skje til høsten, hva jeg vil, hvor jeg skal, hva jeg føler er riktig..

Jeg vet jeg stikker noen av dere i hjertet nå.
Men når jeg svarer dere “Jeg vet ikke”, og deretter smiler. Så mener jeg det.
Jeg vet ikke. Jeg aner virkelig ikke. Og jeg smiler - fordi nei, det bekymrer meg ikke så veldig.. Jeg er nemlig snart den eneste i verden, som fortsatt er skråsikker på at jeg vil komme langt. Uansett om jeg velger feil, både en eller fire ganger til!

Så derfor..
Til alle dere gamle barndomsvenninner, som har funnet deres vei her i livet..
Unnskyld at jeg har falt ut av klubben deres. Unnskyld at jeg ikke er bra nok.Unnskyld at jeg ikke er ferdig utdannet i år - som mange av dere..Unnskyld at det ble slutt mellom meg og eksen - og jeg ikke har bestemt meg for hvem jeg skal gifte meg med, som mange av dere..Unnskyld at jeg ikke er gravid - og heller ikke har store planer om å bli det i nærmeste fremtid, som mange av dere..Unnskyld at jeg ikke en gang har den miiiinste lille drøm om hus eller stasjonsvogn, på mange, forhåpentligvis laaaange gode år..

Samtidig. Gratulerer til dere alle.
Jeg ser at dere er glade. At dere har valgt riktig, for deres del. Og det unner jeg dere - enormt! Ingenting er bedre enn det..! :)
Men når skal dere egentlig la meg få lov til å leve mitt liv? Når skal jeg få støtte for mine valg, fremfor sure kommentarer som; “Når skal du få ræva i gir?” eller “Nå er det vel på tide du kommer i gang?!“. Forsøk å se livet fra litt flere perspektiv folkens - for det er ikke kun én riktig vei å gå..

Jeg er snart 22 sommere gammel…
Og hadde jeg fått sjansen til å se fremtiden min inn i en spåkones glasskule - ville jeg sagt nei, punktum. Jeg har hele livet foran meg.
Jeg har virkelig ikke hastverk. Jeg vil bare at dere skal la meg få lov - og aller viktigst, respektere.. at jeg faktisk ønsker å gå rundt fumlende og nysgjerrig, med tusen tanker og visjoner i hodet, så lenge jeg vil..

Så bare la meg få sitte her i min egen tankeboble..

For ja..
Jeg kommer en vei jeg også.
Jeg kommer til å klare meg.
Og vil jeg nå langt - vel, da gjør jeg det..!