Materalistisk opphengt? JEG!?

Nei, det vet jeg ikke nooooe om..!

Endelig hjemme etter morgenøkten på Elixia, skulle jeg pakke ut av treningsbagen, og fant til min store fortvilelse det aller mest dyrebareste jeg eier; min Rado Sintra Jubilé klokke – i en liten dam av vann (fuck flasker som lekker.).. Og viserne var stoppet! Da stoppet igrunn hjertet mitt også…

Minuttene fra jeg oppdaget dette, til jeg stod fortvilt med verdens største «puppy-face» hos urmakeren har jeg tydeligvis fortrengt, for de husker jeg ikke..

«Vææær så snill, si at det bare er batteriet som har stoppet..?»
- Njaa, det sjer no ille ut som at det e verre enn berre det sjø…Det e no inni den herre klokka!

Deretter henviste den negative damen meg videre til den eneste forhandleren av Rado i byen, men dit rakk jeg selvfølgelig ikke før jobb.. Så til alle som har vært innom meg i dag, og som jeg har behandlet dårlig. Beklager. Det er materalismen som har har gått til hodet mitt. Det eneste som har stått i hodet mitt i dag har vært min altfor fine klokke, og hvor utrooolig teit jeg er som hadde den med i treningsbagen i utgangspunktet..

Heldigvis fikk alt en happy ending..! En litt komisk en riktignok. Løpte rett fra jobben til denne Rado-mannen.

- Ro’ræ ne.. Det e no berre baTTeriet (trøndere trykker så villt på t’en!) som har stoppa sjø! Ei så fin klokke er no sjølsagt vanntett! Sje her, så go’ som gull!

Så TAKK til urmakeren for å ha redda – sannsynligvis hele uka mi..
Unnskyld til alle jeg har virket sur til i dag..
Og unnskyld meg for – «Æ ittj skjønn at ei så fin klokke e vanntett!»