Ensom? Jeg? Jostein er jo her!

Jeg savner å være liten. Jeg savner å bo hjemme under Melodi Grand Prix..
Jeg savner at pappa bestandig hadde kjøpt alle avisene, for at vi kunne lese gjennom alle anmeldelsene fra kritikerne på forhånd.. Jeg savner å forsøke å smugkikke på pappas skjema over hva han stemmer på.. Pappa og jeg pleide nemlig å sitte med hver vår tabell, og gi de ulike landene poeng, og så var det om å gjøre å få rett.. Pappa vant alltid. Mamma synes vi var søte, men kanskje litt barnslige, siden diskusjonene over de ulike deltagerne kunne bli i overkant voldsomme..! Jeg husker jeg skjelte pappa helt ut det året Olsen Brothers vant, han ble storfan.. Og i dagene etter MGP gikk han og sang «Fly on the wings of love» kun for å irritere meg, mens jeg valgte å ikke prate til han av ren bitterhet over mitt tap.. haha…

Jeg savner «irritasjonen» over at alle i familien bestandig skulle bøye seg over bordet for å ta middag til tallerken, og derfor blokkerte for tv-skjermen.. Jeg savner å sovne i sofakroken med pus malende på magen, og våkne til vinnerlåten av at pappa jubler at han vant… igjen!

I år er ting annerledes. Jeg sitter alene i pysjamasen, under dyna på sofaen, spiser rester av påskemarsipan jeg tilfeldigvis fant i skapet..og er full av savn.  Men det går nok greit – jeg har tross alt Jostein Pedersen live på VG. Sammen rynker vi på nesen over Hellas sin oversminkede mann og vrikkende hofter, og ler av de små øyeblikkene.. Jostein och jag. Dette blir en kjempekveld!